Har du vært innom bloggen min?

18-08-2018 5:00 pm

For tiden lærer jeg om andre verdens krig og fascismens utvikling i Europa frem til i dag, og for et par uker siden fikk jeg lest ferdig «Anne Franks Dagbok». Som endel av engelsk oppgaven, vurderte jeg en litt kreativ løsning med å skrive «dagbok» om min hverdag. Slik ble egentlig bloggen min til. Her tenkte jeg å anvende noe av det jeg tenkte og opplevde som et blogginnlegg. Anne Frank døde tre år etter hennes dagbok ble publisert så hun viste aldri hvordan hennes historie påvirket hennes lesere. I mange tilfeller, har jeg fått en umiddelbar reaksjon gjennom «kommentarer og likes» på hva jeg skriver når jeg også deler via facebook.

Å opprette blogg med den enkle løsningen jeg bruker tok knapt 5 minutter. Det jeg brukte mest tid på var å undersøke hvordan en blogg fungerer og gjøre meg kjent med andre «ungdommer» som blogger. Jeg hadde tenkt litt på hva slags blogg format som virket best for meg, og «dagbok-format» som for eksempel: «jeg står opp-spiser-går på skolen-spiser-går på trening-gjør lekser-spiser-er på Snapchat-henger med venner-spiser-og legger meg» er en av de vanligste måtene å skrive blogg på. Men følte at den type format passet ikke helt inn i det jeg hadde valgt å skrive om. Å skrive i stil-format har gitt meg mulighet til å øve på kreativ skriving og samtidig reflektere over hva som jeg er opptatt av. Å begynne å skrive var «enklere sagt enn gjort». Foran pc'en, rant ikke ordene naturlig ut av meg til tastaturet. Å finne et tema å skrive om som inspirerer meg, har egentlig ikke vært vanskelig. Mamma sa engang at «hvis jeg skriver om et tema som jeg synes er interessant og særlig hvis tema betyr noe for meg, så vil ofte også den som leser finne den interessant».

Statistikken fra blogg.no over antall lesere og sidevisninger før og etter jeg begynte å dele innleggene på min facebook side, danner et godt grunnlag for hvilken aldersgruppe som oftest leser min blogg og hvem som har fulgt meg den siste uke. Det ser jeg også på facebook i forhold til antall kommentarer og likes på facebook og bloggen. Statistikken viser at innleggene som er totalt sett lest av både nordmenn og personer bosatt i utlandet, er særlig innlegget om «Utøya filmen» og det som jeg har skrevet om min storesøster. Blogginnlegget om filmen har blitt lest av over 800 nordmenn, i tillegg til mer enn 60 personer bosatt utenfor Norge. «Sidevisninger» viser at innlegget er lest mer enn 1125 ganger fordelt på de nesten 900 personer. Overraskende nok, den største gruppen av de som leser mine innlegg ser ut til å være «fremmede».

Det er vanskelig å se hvem de er hvis jeg ikke er venn med de på facebook eller at de ikke legger igjen en kommentar. Siden bloggen min er synlig på andre bloggsider, kan de egentlig være hvem som helst. Den nest største gruppen er de som kjente storesøstera mi i barndommen hennes som for eksempel klassekamerater fra barneskolen som jeg opplever er av logiske årsaker, påvirket i større grad av det jeg skriver enn de som ble kjent med foreldrene mine etter Sissi's død, med noen veldig få unntak. Årsaken ligger i at de kjente den «Sissi» jeg skriver om.

Jeg har også fått veldig mye støtte blant andre etterlatte familier og det har gjort et veldig stort inntrykk på meg. Gjennom samlinger, er det min erfaring at de etterlatte og overlevende familier som jeg er blitt kjent med er utrolig flinke til å verne om hverandre. Det er vel ingen som kan forstå oss bedre enn de som deler noe av den samme erfaring selv. Statistikken bekrefter på mange måter det jeg allerede vet om min egen familie og spesielt de som har støttet meg i min oppvekst da jeg får kontinuerlig oppmuntring og tilbakemelding om det jeg skriver. Jeg har god støtte spesielt blant de som kjenner meg, Sissi eller foreldre mine aller best. Jeg er ikke avhengig av å bli «skrytt opp tilværs» da jeg er heldig å få det fra foreldrene mine men tilbakemeldingene jeg har fått inspirerer mye av det jeg det skriver om, og har dannet et godt grunnlag for refleksjon i forbindelse med engelsk oppgaven min.

Den mest interessante gruppen og som jeg var mest overrasket over, er de i min aldersgruppe. Jeg har noen faste lesere men de kjenner jeg gjennom meldinger jeg har fått. De har også gitt meg en mulig forklaring på hvorfor mine innlegg ikke treffer «ungdommer» på samme måten, og det ligger i at temaet 22. Juli oppleves som svært trist, og fjernt for dem. Jeg har bevisst ikke delt mine innlegg på Snap og Instagram da det blir en feil plattform for meg å bruke, i tillegg at jeg ønsket å ha et «fri-sted» fra bloggen min. Som jeg også har nevnt i et tidligere innlegg, tilbakemeldingene har vært veldig positive fra «anonyme» men det kan kanskje også skyldes at jeg ikke la noe skjul på at pappa «overvåker» bloggen min. Min opplevelse er at folk er generelt veldig snille uavhengig av hvorfor de har valgt å lese mine blogginnlegg. Jeg er usikker på om jeg vil fortsette med bloggen da den er ekstremt tidskrevende, men jeg er stolt over hva jeg har fått til og de nye relasjoner jeg har dannet som følge av min blogg. Jeg var bevisst på å få minst mulig hjelp av foreldrene mine og kan derfor se tilbake på at dette klarte jeg selv.

Takk til alle som leser.

Til neste gang,

Savannah SB

Close-up of this photo shows the flaws in my complexion - which is all a part of teenage me. Photo Credit: V.Svebakk

Min første blogg

12-03-2018 3:18 pm

I helgen opprettet jeg min første blogg. Først vil jeg si at det har vært en veldig unik og meget hyggelig opplevelse å blogge. Jeg er svært takknemlig til alle som har vært innom min blogg de siste dagene, lest innleggene og lagt igjen kommentarer. Med unntak av en velskrevet sarkastisk kommentar, har tilbakemeldinger om både bloggen og innlegg jeg har skrevet vært positive og overveldende hyggelig.

Generelt opplever jeg etter to dager med blogg at blogglesere er utrolig snille, noe som bekrefter det jeg tenker om folk flest ellers. Jeg fikk gode råd om de positive og negative sider av å blogge før bloggen ble publisert, og blir fulgt tett opp av pappa som har utpekt seg selv som min «vaktbikkje» ift kommentarfeltet. Jeg regner med at jeg nok vil etter hvert møte flere som ikke vil være enig med det jeg mener og skriver. Vi skal ikke være like men jeg håper og tror, naiv som jeg er, at blogglesere kan si sin mening og gi meg tilbakemelding på godt og vondt uten å tråkke meg ned som person. Likeså, så kan mine nye blogg-venner forvente at jeg viser dem like mye respekt.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at bloggen skulle være hovedsakelig skrevet på engelsk, men har sett at det er veldig få norske blogger som skrives på engelsk. De fleste av mine innlegg nok vil være skrevet på norsk med noen få innlegg som jeg vil dele på engelsk. Det kan godt hende at jeg også oversetter tekst innimellom og. Foreløpig får jeg ingen drahjelp med bloggen i forhold til deling via andre sosiale medier. Ikke fordi jeg ikke har facebook, snap eller insta men fordi jeg er en «sjelden-bruker». Jeg er sikker på at de som kjenner meg godt hadde nok støtte meg og bloggen min når de får vite det. De som har lest bloggen min hittil, er hovedsakelig folk som ikke kjenner meg. Jeg setter utrolig stor pris på at de som er «innom» tar seg tid til å bli kjent med meg gjennom bloggen min. Det er godt mulig at jeg vil koble min blogg til de andre sosiale mediene etterhvert jeg får litt mer erfaring, men inntil da er det koselig å vite at det finnes blogglesere her i «blogg-verdenen» som vil lese hva jeg har på hjerte.

Jeg har forståelse for at et par av mine innlegg er skrevet om et tema som nok er ubehagelig for folk å lese om. Faktum er jeg har den fortiden og erfaring jeg har og kan ikke forandre på hvordan den ser ut. Å dele min erfaring med andre håper jeg kan bidra til at barn og ungdommer som lever med noe lignede kan kjenne seg igjen i de samme utfordringene jeg har i bagasjen min og finne deres måte å leve med sorgen. Det finnes ikke et fasitsvar på hvordan vi skal klare oss. Søstera mi etterlot et stort tomrom i både hjertet og livet mitt. Å dele tankene mine om sorgen og ikke minst gleden i min hverdag er min måte å vise at «alt er mulig». Dessverre er det mange «etterlatte» barn som føler seg tilsidesatt og på mange måter «glemt» i sorgprosessen fordi fokuset ofte er på de store i familien, de som roper høyst blir oftest sett, og det i seg selv kan være sårende på toppen av å miste noen man er glad i. Både jeg og lillesøstera mi har alltid vært i sentrum hjemme hos oss men jeg vet av erfaringer fra andre at slik er det ikke alltid.

Nå må jeg legge fra meg «blogg-hatten» og bytte den med «hjemmelekse-hatt» som er en mindre morsom hatt å ha på. Det er fort gjort å bli revet med i bloggskriving. Jeg har den største respekt for de voksne som blogger til daglig og lever av deres blogg. Jeg innser at det vil være utrolig vanskelig for meg å være 100 % blogger på hel tid som 13 åring da jeg har forpliktelser på skolen og hjemmelekser som tar opp en stor del av tiden min. Jeg håper likevel å kunne bidra til å skrive om temaer som jeg er opptatt av og ikke minst vise mitt engasjement for samfunnssaker jeg har opplevd at ungdommer i min alder ofte uteblir i diskusjoner.

Det er rart å tenke på at de voksne i vårt samfunn foretar de fleste avgjørelser på vegne av oss fordi vår alder og manglende livserfaring tilsier at vi ikke er likeverdige parter å diskutere med. Det blir helt feil når det faktisk finnes en rekke forum spesielt i utlandet hvor det er nettopp barn som veileder. Kanskje hvis vårt samfunn tok barn på alvor i større grad, hadde verden blitt et enda bedre sted for oss å vokse opp i.

Heia dagens ungdom. Heia oss!

Til neste gang.

Savannah SB

 

Min første blogg på blogg.no (2019) Kilde: S.Svebakk-Bøhn